Antar jeg hadde hørt det så mange ganger at jeg trodde på det. Det er med at tid sammen med familie, med egne barn heter kvalitetstid. En av dem som utfordret meg til å virkelig tenke var Mac Anderson i simple truths.com Når det kom til stykket, sannheten her er enkel, og det jeg trodde er en myte.
For den tiden du setter av til familie, til barna dine er kvantitetstid, ikke kvalitetstid. Kvalitetstid er å levere høyest mulig kvalitet på kortest mulig tid. Det gjør du på jobb. Så kvalitetstid er knyttet til jobb.
Du bygger ikke relasjoner og vennskap ved å prestere kvalitet på kort tid. Vennskap bygger du gjennom å være sammen med. Som er kvantitetstid. Du er til stede med deg selv; her og nå. Face-time.
Og verdiene dine, de er ikke hva du sier de er, de er hva du gjør.
Mac Anderson fortalte meg denne historien:
Den gamle mannen beveget seg famlende og fremoverbøyd i det uklare loftslyset, han var på vei mot noen esker som sto stablet under ett av de små vinduene. Der børstet han bort gammelt spindelvev, vendte den øverste boksen mot lyset fra vinduet og begynte forsiktig å ta ut det ene fotoalbumet etter det det andre. Øyne, de var ikke lenger klare som de engang hadde vært, søkte lengselsfult etter kilden til det som trakk ham inn på loftet.
Det hadde startet med en øm erindring av sitt livs store kjærlighet, det var lenge siden nå, og et eller annet sted i disse albumene var det et bilde av henne som han håpet å finne. Stille, tålmodig åpnet han de gamle klenodiene som hadde vært stuet bort så lenge og snart var han fortapt i et hav av minner. Verden hadde ikke stoppet opp etter at konen hans ble borte, men her og nå var fortiden mer levende i hjertet hans enn ensomheten han følte i øyeblikket.
Han la de støvete albumene fra seg og tok noe opp av esken som viste seg å være en dagbok som hans nå voksne sønn hadde skrevet da han var liten. Han kunne ikke huske at han sett den før, eller at sønnen hans noen gang hadde en dagbok. Hvorfor samlet Elisabeth alltid på gammelt skrot etter barna? tenke han og ristet på et hvithåret hode.
Ubevisst smilte han i det han åpnet de gule sidene og raskt leste et kort utdrag av teksten. Og mens han leste ord som talte klart og vennlig rett til sjelen kom det et nytt lys i øynene hans. Det var stemmen til en liten gutt som hadde vokst opp alt for fort i dette huset, en stemme som var blitt stadig sjeldnere med årene. I den fullstendige stillheten der på loftet hadde ordene til en uskyldig, syv år gammel gutt en magisk virkning og de tok den gamle mannen til en tid han hadde glemt fullstendig.
Side etter side vekket den samme følelsesmessige lengsel i hjertet hans som når gartneren på vintertid lengter etter lukten av vårblomster. Det var også fulgt av en smertelig erkjennelse av at hans sønns's enkle oppfatning av dagene dengang var svært forskjellig fra det han selv kunne huske. Men hvor forskjellig?
Påminnet om at han selv hadde ført en dagbok over de daglige aktivitetene i forretningen lukket han sønnes dagbok, han hadde glemt det verdsatte fotoet som til å begynne med hadde satt i gang dette loftsbesøket. Sammenkrøket for ikke å dunke hodet i takbjelkene gikk han til stigen, klatret ned og hentet nøkkelen til det som engang var kontoret hans.
Der åpnet han en glassdør, tok frem sin egen forretningsjournal, satte seg ved skriveborde og la de to bøkene ved siden av hverandre. Sin egen dagbok og dagboken til hans syv år gamle sønn. Hans egen dagbok var av skinn med navnet sirlig inngravert i gull, sønnens dagbok var fillete navnet Jimmy var såvidt leselig på forsiden. Han lot en finger gli over bokstavene som om han kunne gjenopprette det som var blitt slitt bort med tid og bruk.
Da han åpnet sin egen dagbok falt den gamle mannens øyne på en påskrift som fremsto ekstra tydelig fordi den var så kortfattet i forhold til teksten for de øvrige dagene. Med hans egen, ryddige håndskrift sto det:
"Kastet bort hele dagen med å fiske med Jimmy. Fikk ingen ting."
Med et dypt sukk og skjelvende hånd tok han Jimmy's dagbok og fant frem til påskriften for den samme dagen, 4. juni. Der var rablet store bokstaver, de var presset inn i papiret, og de lød:
"Var på fisketur med pappa. Beste dagen i livet mitt.
Vel, nå har du har lest historien; antar du er klar for denne videoen>>klikk her>> fra simple truths.com
Ubevisst smilte han i det han åpnet de gule sidene og raskt leste et kort utdrag av teksten. Og mens han leste ord som talte klart og vennlig rett til sjelen kom det et nytt lys i øynene hans. Det var stemmen til en liten gutt som hadde vokst opp alt for fort i dette huset, en stemme som var blitt stadig sjeldnere med årene. I den fullstendige stillheten der på loftet hadde ordene til en uskyldig, syv år gammel gutt en magisk virkning og de tok den gamle mannen til en tid han hadde glemt fullstendig. 
